Er du kristen – eller later som? Da har du sikkert smakt brødet som deles ut som en del av nattverden. Men hva er det? Jesu legeme, i bokstavelig eller overført betydning, litt avhengig av teologisk ståsted. Men verdslig sett? Hva har skjedd på kjøkkenet eller i bakeriet? I nærmere to tusen år har svaret vært enkelt: Brødet er laget av hvete, vann – og kanskje litt salt.
Slik er det ikke lenger. Det har knapt ikke blitt debattert, men de siste årene har den norske kirken erstattet den tradisjonsrike hveten – «fint mel», som det heter i Bibelen – med en blanding av mais, ris, potet, samt en hel salmerekke av E-stoffer: E 401, E 440, E 464, E 500 og E 575.
«Det finnes ikke noe vanlig mel i dette nattverdbrødet, og det har ingen forbindelse til det type brød Jesus brukte da han innstiftet nattverden,» skrev sogneprest i den ultrakonservative Messiaskirken i Oslo (en del av utbryterkirken Den Lutherske Kirke i Norge) i et innlegg i den kristne avisen Dagen før påske. Avisen fulgte opp med en oppsummering på redaksjonell plass: «Ganske uventet skaper et ørlite, florlett stykke bakverk teologiske og helsemessige utfordringer i kirke-Norge.»
Hevemiddel. Bråk på grunn av en oppskrift? Det er ikke uventet hvis man ser på kirkehistorien.
La oss begynne i 1054. De to delene av moderkirken, den østlige ortodokse og den vestlige romerske, forsøkte å finne en felles oppskrift på nattverdoblaten. Utgangspunktet var at det hadde utviklet seg to svært ulike tradisjoner. I øst foretrakk de å servere det Stewart Lee Allen i sin bok In The Devil’s Garden kaller «en godt hevet, seig Guds sønn» ved sin messe. Den romerske siden foretrakk en tørr kjeks som ikke var hevet.
Det skulle være en grei sak å finne en løsning, men samarbeidsforholdene i kirken var ikke gode. Og de ble verre etter hvert som arbeidet med oppskriften skred fram. «Uhevet brød er dødt og livløst,» skrev den ortodokse patriarken i Konstantinopel, Michael Keroularius til pave Leo IX, «for det mangler hevemiddel, som er sjelen, og salt som er sinnet til Messias.»
Kardinal Humbert var den romerske kirkens utpekte ekspert på bakervarer og svarte: «Hvis du ikke med trass og uvilje lar ditt sinn stå i opposisjon til sannhet, vil du være nødt til å tenke som vi gjør og innrømme at under (det siste, red. anm.) måltidet var det uhevet brød Jesus Kristus delte ut.»
Massaen. Den romerske tradisjonen, som man ser tydelig av Kardinal Humberts brev, bygger på den jødiske massaen – uhevet (eller usyrnet) brød som jødene spiser til påske for å minnes flukten fra Egypt. De ortodokse på sin side var opptatt av sammenhengen mellom hevingen av brødet og oppstandelsen. (Og av å skille seg fra jødene; Vestkirken ble anklaget for å være «judaister».)
Keroularius stengte alle de romerske kirkene i Konstantinopel, og hans menn trampet på alt nattverdsbrødet de fant. Der fikk de den!
For en ikke-troende er det nesten ikke til å forstå, all kraften som lå i to ulike brødbiter, ingen av dem spesielt velsmakende. Men uenigheten om brødet var (sammen med romernes inkludering av ordet «filioque» – «og sønnen» – i trosbekjennelsen) utløsende for Det store skismaet – den endelige splittelsen mellom den katolske og den ortodokse kirken.
«Den første og viktigste årsaken til bruddet mellom dem og oss er det ugjærete brødet,» skrev Johannes VII, en av lederne av den gresk-ortodokse kirken på slutten av 1100-tallet, da han skulle oppsummere skismaet. «Dette temaet har i seg hele spørsmålet om sann gudstro. Hvis det ikke blir helbredet, kan ikke selve kirkens sykdom heller helbredes.»
Maiskjeks. Og nå, altså, nærmere 1000 år senere, er ikke lenger brødet gjæret, eller ugjæret. Det er ikke en gang brød, men ris- og maiskjeks. Og selv om dette er en mye mer dramatisk endring enn hva tidligere generasjoners teologer kunne forestille seg, er det ikke gjenstand for debatt, annet enn fra de amerikanskinspirerte ytterkantene.
– Det er nok ikke første gang i historien at den teologiske refleksjonen kommer i etterkant, innrømmer biskop Ole Christian Kvarme.
Kvarme regnes som en av de mer konservative i Den norske kirke, men i oblatsaken balanserer han hårfint mellom den mer tradisjonelle linjen som han ellers identifiseres med, og den moderne pragmatiske retningen som dominerer i kirken i dag.
– Jeg synes det er naturlig å bruke usyrnet brød og druevin. Men jeg synes samtidig ikke det er min oppgave å begrense den hellige ånds gjerning ved å si at vinen og brødet må være slik eller slik.
– Står du i fare for å høres ut som en relativist, Kvarme? Det er en to tusen år lang tradisjon vi snakker om.
– Jeg tenker vi har gode ordninger. Dette er jo innstiftet først og fremst for at de som har cøliaki skal kunne ta del i nattverden.
– Det er under én prosent av befolkningen. Alle de andre får også servert riskjeks.
– Jeg betrakter også de glutenfrie oblatene som brød.
– Hva sier du? Oppfatter du mais og ris som brød?
– Det kan vi godt diskutere, men nå må jeg i et annet møte. Jeg er ikke brødekspert, avslutter Kvarme.
Popcorn. – Jeg tror det er et arbeidsuhell, sier Torkild Masvie i Messiaskirken.
– Noen ville gjøre det lettere for allergikere, og så bestemte man seg for å finne et glutenfritt alternativ. Nesten samtidig kom EU med en bestemmelse som gjorde at det ble vanskeligere å bruke glutenfrie produkter laget av hvetemel. Så ble man sittende igjen med denne blandingen av ris og mais. Ville noen servert popcorn og sagt at det var brød?
– Hva mener du er en teologisk forsvarlig måte å løse dette problemet på som også ivaretar allergikerne?
– Det er mulig å bruke usyret hvetebrød med under én titusendedel gluten. Dette er godkjent av de amerikanske katolske biskopene for bruk av personer med glutenintoleranse.
– Hva er oppskriften?
– Dette brødet er ikke laget av noe annet enn av hvete og vann, det vil si med hvetestivelse og vann, og har så ørliten del gluten at det ikke gir problemer. Vi har kjøpt det av Benedictine Sisters of Perpetual Adoration.
– Som også selger popcorn!
– Ja, det så jeg. Men det har ikke noen plass i nattverden!
Saken ble først publisert i Morgenbladet april 2015.
Maleri av Juan de Juanes
andreasviestad.no 