Hver sommer pakker jeg sammen familien og reiser til småbruket i Farsund på Sørlandet. I Dagbladet kan du hver uke sommeren gjennom lese min rapport fra livet som småbruker.
Årets største innovasjon er at vi skal ha gris igjen. I flere år har barna mast om gris. Men av alle de gale grunnene. Ja, griser er søte. Ja, det er hyggelig. Men gris er ikke hunden dere ikke får. Gris er ikke et kjæledyr. Den skal stelles, kløs, lekes med og kjæles for. Den skal føle seg elsket og fri. Men den skal også skytes i panna, skrapes, parteres og spises. Slik er loven på landet.
Ideen med å ha egne husdyr og kjøkkenhage er en slags delvis selvforsørgelse. Det er en illusjon, naturligvis, noe den lange kjøreturen til butikken på svingete veier er en sørgelig påminnelse om. Men selv om det er lenge til grisen Salami skal gi oss egen salami, har vi det minste urter, salat og bittesmå squash i kjøkkenhagen, og tilgang på de ferskeste eggene som tenkes kan. Det gjør vi maksimalt ut av, lager vår egen pasta farget av urter og spinat fra hagen.
Mens vi venter bruker vi tiden på å pleie fiskelykken. Men havet gir ikke. I flere uker bare ligger det bare der, gjerrig, blankt. Det er ”pungkrympende” og ”snørrgrønt” som James Joyce beskrev det. Så åpner det seg, i all sin sjenerøsitet.
Det er en plutselig overflod. Med en halv bøtte makrell for hånden kan man gjøre hva man vil. Filetere, skjære ut den beinfrie loinen, lage ceviche, dyppe i tempurablanding, lage en ram og sydende marseillesiskinspirert fiskesuppe. Eller røyke og sprøsteke makrellen i panna.
Foto: Mette Randem.
andreasviestad.no 