Det er ingenting galt med lussekatter. I hvert fall ikke noe som ikke veies opp med at det er noe vi kun spiser én gang i året.
Men selv om de søte – og kanskje bittelitt tørre – kattene ikke gjør en mus fortred, så er de langt på vei meningsløse. For hva handler de om? (Jeg mener smaksmessig, jeg tenker ikke på selve høytiden oppkalt etter den sprø ungjenta som rev ut sine egne øyner for å være i fred fra en frier.)
Lussekattene er ikke noe vi spiser fordi de er så gode, men fordi de hører med, som en del av oppløpet til høytiden.
Vi spiser dem opp, av plikt og tradisjon. Og så er de borte, inntil neste år, når solen igjen har gått sin vei og skyggene truer.
I mellomtiden ligger pakken med safran der, ubrukt, bakerst i krydderhylla. Det er galt.
Les hele saken og flere safran-oppskrifter i Dagbladet Magasinet. Foto: Mette Randem
andreasviestad.no 