Da Ayatollah Khomeini sto overfor et berg med kaviar, ble han rammet av et sjeldent tilfelle av pragmatisme.
I Sataniske vers gjengir Salman Rushdie en historie om Aga Khan – lederen av verdens sjiittiske ismailitter. Konfrontert med sitt ikke ubetydelige champagnekonsum, sterkt i strid med islamsk alkoholforbud, forsvarte han seg med at øyeblikket væsken berørte hans lepper, «ble den til vann». Det var nettopp slik pragmatisme som gjorde Aga Khan så foraktet av mer konservative religiøse sjialedere, som vektla det rette vei. Men også de kunne bli rammet av pragmatisme.
I slutten av september 1981 ble tre fisk bragt inn på kontoret til Ayatollah Khomeini. Fiskene var tre ulike typer stør fra Kaspihavet. Støren – deres egg – er opphavet til den ekte kaviaren, den vi gjerne referer til som «russisk kaviar». Hensikten med besøket hos ayatollahen: å fastslå om fisken hadde skjell eller ikke, og dermed om den var haram – forbudt – eller halal. Episoden gjengis av Houchang E. Chehabi, professor i historie ved Boston University, i essayet «How Caviar Turned Out to Be Halal» i Gastronomica, The Journal of Critical Food Studies.
To år tidligere hadde Ayatollah Ruhollah Khomeini kommet til makten i Iran i en dramatisk revolusjon ledet av en bred koalisjon opposisjonelle. I 1981 hadde de religiøse fundamentalistene vunnet over de mer moderate kreftene. I mellomtiden hadde økonomien gått i stå. Handelen med tidligere handelspartnere hadde skrumpet inn. Det landet hadde var et berg med kaviar, en av verdens mest eksklusive ingredienser, verd millioner av dollar. Sårt tiltrengte penger for det nye regimet.
Et overskudd av kaviar er noe de fleste av oss vil anse som et klassisk luksusproblem. Liberalere som Aga Khan ville sett på det som en mulighet for å holde nok en fest. For Khomeini var det noe mer, en virkelig knipe: I den konservative sjiittiske tradisjonen han representerte var kaviar haram – forbudt.
I henhold til islamsk tradisjon er det tillatt å spise fisk, så lenge den har skjell. Dette er ikke noe som er forankret i Koranen, snarere arvegods fra Mosebøkene. Og alle vet at støren – med sitt glatte, hudaktige skinn – ikke har skjell. Eller hva?
Før 1979 hadde Iran vært et land med to sett regler. Formelt var landet sekulært og liberalt. Det meste var lov, så lenge det ikke undergravde fremskrittet, og det vestligorienterte regimet til sjahen. På den andre siden hadde man en tradisjonsbundet religiøs befolkning og et konservativt presteskap i Qom som i hovedsak nøyde seg med å komme med strenge formaninger om å leve et rettskaffent liv i tråd med Koranen. Ellers blandet de ikke seg noe videre. Når de kom med uttalelser, var det i generelle ordelag. Av typen «fisk med skjell er tillatt, fisk uten skjell er forbudt». Utover det hadde ikke prestene noen mening om hvorvidt en særskilt fisk hadde skjell eller ikke. Det var opp til andre å avgjøre. Prester var prester, kokker var kokker, marinbiologer var marinbiologer, og folk som skulle ha fisk til middag, kunne selv ta egne valg.
Mye av poenget med den iranske revolusjonen var å viske vekk denne dobbeltheten, mellom sekulær og religiøs ledelse. Guds lov og landets lov, teologi og praksis, kunnskap og tro, skulle være det samme. Det var ikke lenger lagt opp til at den enkelte skulle avgjøre hva som var akseptabel adferd, hverken i det offentlige eller i det private.
Men hva hvis støren hadde skjell? Det var det ekspertene på ayatollahens kontor skulle undersøke. Etter en alvorlig stund bak lukkede dører presenterte de fire skriftlærde sitt funn: Hvis man kikket riktig, riktig nøye, hadde de hellige menn funnet noe overraskende, noe som var oversett av tidligere generasjoner. «Under og nær» en av finnene ble det funnet et slags ekstra lag av noe hardt, som tross sin litt uvanlige form måtte være skjell. Og slik sedvanen tilsa kom Ayatollah Khomeini med en fatwa om fiskespising: «Hvis den har skjell, selv om de befinner seg nær haleområdet, er den halal.» (En supplerende religiøs tekst med den fengende tittelen: «For skjell er det ingen påbudt geometrisk form» ble også publisert.)
Under over alle under! Kaviaren var lovlig. Handelen blomstret, og det lokale forbruket økte dramatisk.
For sekulære mennesker er religiøse påbud og forbud galskap, selvpåtatte tvangstrøyer, og land som innfører sharia eller andre religiøse lovverk, reduserer brutto nasjonal lykke og velvære for å tilfredsstille en fantastisk farsfigur i himmelen. Men selv de strengeste regimene har en slags trykkluftventil, et sted der rett blir galt, og glatt blir skjellete. I islam heter det ijtihad, og er de fromme skriftlærdes mulighet til å kombinere Skriftens ord med sin egen sunne fornuft og fakta, for å komme frem til en sannhet som er enda sannere, enda mer i tråd med sharia. Som at det slett ikke er noen grunn til å forby salg eller konsum av de fete, skinnende, lettsaltede eggene til støren.
Det er lett å mistenke prosessen for å være rent opportunistisk, skriver professor Chehabi i Gastronomica. Man kan blant annet stille spørsmål rundt imamenes kvalifikasjoner for å avgjøre om noe er en tykk hudansamling, eller skjell. «Hvordan det enn har seg», konkluderer han, «kan det synes som om nødvendighet fører til, om ikke akkurat oppfinnsomhet, så i hvert fall ijtihad.»
Men det finnes et tragisk etterspill. Khomeinis kuvending – unnskyld, ijtihad – innebar en katastrofe for støren. Ayatollahens kalde, pragmatiske omfavnelse ble et dødskyss. I dag finnes knapt en stør igjen i Kaspihavet eller det tilknyttede elvesystemet. Tretti år med stadig økende overfiske har ført til at støren – en av de eldste fiskene i verden – er kritisk truet. Prisene har skutt i været, tilgangen er minimal. Loven som tillot handel med den vestlige dekadensens mest dekadente luksusprodukt, har så godt som fjernet det fra bordene til både troende og vantro.
Saken er tidligere publisert i Morgenbladet. Foto: Jack Garofalo/Getty Images
andreasviestad.no 