HVIS DU SKAL TA LIVET AV ET DYR, ER DET ENESTE HØFLIGE Å BENYTTE SEG AV ALT SAMMEN

Sagen synger gjennom bein og marg. Bokstavelig talt, og i den rekkefølgen. En høy, hvinende tone som blir mer og mer intens, inntil den blir mykere, når den feite margen gir smøring til bladet, så bein igjen, inntil det plutselig blir stille. Jeg er omgitt av kjøtt. Foran meg henger det en halv ku og en hel gris. I rommene rundt meg på det kjempestore slakteriet på Rudshøgda er det mer av det samme; Norges tilsynelatende umettelige sult etter kjøtt.

Men aldri i menneskenes historie har vi spist så mye kjøtt. Og aldri har vi nyttiggjort oss så lite av dyret. Det kan vi ikke fortsette med. Det gir dårlig bærekraft. Det gir kjedeligere mat. Og det er i ferd med å uthule, tømme en del av den menneskelige kulturen for mening og innhold. Så lenge vi har vært mennesker, har vi spist kjøtt. Så lenge vi har spist kjøtt, har vi spist hele dyret.
Vi behøver ikke spise kjøtt for å leve. Og vi har ingen rett til å ta liv. Dette er – i korte trekk – grunnlaget for veganerbevegelsens kritikk mot kjøttspising. Men kjøttspising eksisterer ikke i et moralsk vakuum. Det er i ferd med å vokse fram en motbevegelse til den hodeløse kjøttspisingen på den ene siden, og til den blinde moralismen på den andre. Og det er det jeg kaller hode-til-hale-bevegelsen

Kronikken er publisert på Dagbaldet.no. Les hele saken her: http://www.dagbladet.no/2015/10/23/kultur/meninger/kjott/andreas_viestad/debatt/41610267/